Tenk at i går var 10 år siden, 10 år siden Norge ble satt på hodet, alt endret seg.
Norge ble satt på kartet, noe vi aldri trodde skulle skje i lille Norge- «vårt lille land» .
Noen mistet sine barn, barnebarn ,sine kjære, sine foreldre, sine søsken, sine venner.
Noen klarte seg, kom seg unna, andre overlevde men er hardt skadet.
Noen er kommet tilbake til normale liv, andre ikke pga skadene mens andre er trygda eller sliter psykisk.
Til dere: Norge er med dere-vi står sammen med dere i sorgen, i lengselen og hate.
Jeg var selv i bergen i går og så alle blomstene på den blå Stein, det var en Stemmning som ikke kan beskrives…
Det var triste ansikt, tårer, folk som klemte hverandre, ingen sa noe alle forstod.
En stor rose bukett ble lagt frem og det ble helt stille, en og en kom frem og la ned en rose noen gråt mer enn andre.
Jeg tenker ekstra mye på dem som mistet sine for ti år siden, er dem på øya? Følger dem med på sosiale medier eller stenger dem seg inne På en slik dag?
hvert år blir dem minnes om deres kjære som ikke er her lengre.
Husk sammen er vi sterke-barn av regnbuen
