Du leser Ensomheten og tenker kanskje ditt med en gang om meg…
Men nå under pandemien har mange kjent på ensomheten.
Det er regler på hvem du kan være med, på hvor mange man kan være med og hvor man Kan reise på besøk.
Jeg er en sosial person, en som liker å være med vennene mine og gi dem en god klem<3
Men slikt er ikke livet nå, jeg har holdt meg til faste personer i et år nå.
Dette er få personer som betyr så utrolig mye for meg, at jeg får ikke sakt det nok til dem, eller vist det godt nok, jeg er så glad i disse vennene mine at ja dere aner ikke hvor takknemlig jeg er for å hatt dere i denne pandemien<3 (tårer i øyene her)!
Noen av dere har vært der i flere år, og er der alltid,noen har jeg blitt mere/bedre kjente med og en annen kom inn i livet mitt rett før pandemien og gjorde året ubeskrivelig(du vet hvem)takk alle sammen.
Men så kommer jo disse kveldene da man sitter alene og dagene også der man er kun med seg selv hele tiden, andre har familie, andre er langt vekk på jobb og andre har dagene fylt opp.
For å bryte ensomheten trener jeg, isteden for å gå på jobb går jeg på trening 1-2 timer dagen…
Men når tanken blir skal jeg være alene på 17.mai? Jeg savner en venn, jeg savner en klem, jeg savner en armkrok og bli holdt rundt slike ting er savn.
Når yngste guttungen min løper mot meg i skolegården hiver seg rundt halsen min og gir meg den godeste, varmeste og lengste klemmen og sier mamma jeg er glad i deg-smelter jeg totalt og det er akkurat det jeg trengte<3 Hjemme sitter han og holder meg i hånda, Jeg er gutten din mamma og begynte å massere skuldrene mine .
Min eldste sønn har så mye på hjerte så vi sitter rundt bordet på kjøkkenet og snakker om alt han vil og ønsker, gir meg en god klem og sier jeg er glad i deg mamma <3
Slike ting er ubeskrivelig gode ting.
Så reiser dem til sin far og ensomheten kommer tilbake.
Da satt jeg her igjen da, men jeg er veldig glad for at jeg trener såpass mye, at det styrer meg vekk fra å føle seg alene.
Tror flere kjenner seg igjen, mange spør mec går det bra, nå som du er permittert? Ingen jobb, ingen familie osv.
venner kan man jo ikke ha besøk av men jeg klarer meg.
Det er godt å være alene men til en vis grad.
Så takk og lov for FaceTime som man kan ringe familie og venner -make my day<3
