Det er tungt ikke å ha en jobb å gå til
(står om meg i ba i dag-her får dere hele innlegget)
Jeg skulle jo bare være hjemme i noen uker, men slik ble det altså ikke.
I fjor sto jeg på jobb på Wesselstuen med mine herlige kolleger. Jeg husker dagen veldig godt. Vi sto og fikk med oss nye koronaregler, innstramminger og skoler måtte stenges, deriblant mine barn sine.
På jobb var ting normalt i omtrent en dag. Så tikket avbestillingene inn en etter en … Hva nå tenkte vi? Dette var torsdag 12. mars. Lørdagen kom og vi fikk beskjed om å stenge. Permitteringsvarslet kom og jeg ble permittert. Det var helt tomt i gatene i Bergen. Som en forlatt spøkelsesby.
Jeg skulle jo bare være hjemme i noen uker og komme tilbake til normalen, trodde jeg. Men slik ble det ikke. I høst fikk jeg tilbud om en annen kokkejobb nærmere her jeg bor, på Elvehuset. Endelig! Men også det ble en kortvarig glede. Etter to måneder ble jeg permittert på nytt. Jeg har full forståelse for at arbeidsgiver må permittere.
Ukene går, månedene går og man sitter hjemme dag inn og dag ut. Over ett år er gått siden den dagen i mars på Wesselstuen og jeg er fortsatt permittert.
Det å gå hjemme som permittert merkes godt på både kroppen og lommeboken. Som permittert blir inntekten redusert. Å fortelle ungene at mamma ikke har en jobb å gå til på grunn av pandemien er tungt. Man må hele tiden tenke på hva man har råd til. Får jeg betalt regningene mine? Kan jeg finne på noe kjekt med barna? Klarer vi oss til neste utbetaling? Billappen jeg startet på, måtte legges på hyllen.
Økonomisk måtte jeg tenke nytt. Vi har alltid klart oss på et vis, selv om det har vært trangt til tider. Som kokk kaster jeg veldig lite mat og vet hvordan man sparer inn på mat og handler smart. Ikke bruke mer strøm enn nødvendig. Jeg begynte å gå mye også for å spare penger på buss. Jeg er heldig med ungene som forstår meg. Vi har råd til det vi må ha og kan kose oss med litt ekstra i helgen. Men å kjøpe alt man vil ha i butikken, kan man ikke lenger.
Det å våkne opp å vite at man ikke skal på jobb gjør noe med deg. Dagene blir lange og vanskelige å fylle. Når kan jeg begynne å gjøre det jeg elsker igjen? Det gode sosiale miljøet på jobben som gjør at du gleder deg hver dag. Alt forsvant.
I vinter med mørkere tider ble alt tristere og tyngre. Vanligvis har jeg mye energi. Men jeg lå på sofaen og så film, og syntes synd på meg selv. Folk begynte å lure om jeg hadde det bra. Det verste av alt var når barna var hos sin far.
Jeg er en person som elsker å dra på jobb. En person som alltid er glad i fart, stress og mestring i jobben. Nå satt jeg hjemme og nesten gikk på veggene. Ingen har godt av å gå hjemme hver dag. Jeg har heldigvis klart å holde hodet oppe selv, men blir veldig sliten av dette.
Jeg endret på dette og får dagene til å gå med trening, fjellturer og gjøre gøye ting med ungene. Jeg vil anbefale andre som er permitterte og har lange dager om å finne seg en hobby. Ha videosamtaler med familie og venner. Jeg og ungene har flere ganger spilt spill med min familie i Fredrikstad på FaceTime, noe som føles veldig godt. Du kan også ta tidenes opprydning i huset. Eller lag deg et hjemmespa, bruk tiden på å skjemme deg litt bort. Det er tross alt noe mange glemmer i en travel hverdag.
Det å både være permittert og ha avstand til vennegjengen kan nok få mange til å bli deprimert og jeg forstår dem veldig godt. Alt som var normalt før er nå tatt vekk fra deg. Det finnes hjelpetelefoner. Bruk dem hvis du har behov. Ikke nøl! Vi har levd med viruset i over et år nå. Det kommer dager som er opp og ned, men ting vil bli bra.
Jeg håper jeg kommer snart tilbake i kokkejobben, og at det fortsatt er bruk for meg. Jeg håper samfunnet blir åpnet opp igjen som før og vi kan tilby gjestene mye god mat, service og hygge.
Dagen når jeg endelig kan ta på meg kokkejakken igjen og gå på jobb vil bli som bursdag, 17. mai og julaften på en gang.
